– SÅÅÅ store er værene i Øvre Fauske, sier Jensen.
Kategoriarkiv: hund
Dagene går… så fort!
Ser at jammen har tida gått fort igjen. Det er ikke sånn at livet som sauebonde bare går ut på fostertelling, og mellom fostertellingene skjer det ingenting altså. Vi prøver å få gjort litt annet også 🙂 Vi har for eksempel lamminga i mai. Forberedelsene til lamming er blant annet å bestille merker. Fra og med i år er all sau fra Øvre Fauske helrosa – begge ører og bjelleklaver.
Lamming. Ei tid som kan beskrives som flott, trivelig, travel, kaotisk, søvnløs, hudløs, emosjonell… og døgnbemannet fjøs i en mnd. Det blir mye kalde grillpølser og utbredt singeltilværelse. Men. Det ER vårens vakreste eventyr. For de fleste dagene er vakre. Noen ikke så vakre. Men det er sånn at etter vi har fått sovet noen hele netter i samme seng igjen, så gleder vi oss til ny lamming. I år ble det 185 merka lam. Gamlemor Olga her slo likegodt til med sekslinger. Hun var telt til fire, men vi lurte på om det kanskje kunne være én småttis til der. Men to til altså. Det ble storbinge og dagmamma og spabehandling av mams. Vi er jo avhengig av vær og vind før vi kan begynne å slippe mor og barn ut, så de gror til inne først. Og de gror fort. Og det er mye småskurking på gang, hele dagen. Det er for eksempel ikke lov til å leke eller sove i maten. Men det er ingen som hører på det. Selv med de kjempestore ørene de har altså.
Vi har i «alle år» vi har drevet (les: to) fått besøk i lamminga, og det er så innmari trivelig! Her er besøket representert ved dragevenn Rio og Fiona, som i løpet av besøket fikk oppleve alle ytterpunktene og følelsene som hører med.
Så flytter vi altså til fjells. Det er en rimelig frisk vår, og tidvis sommer, hos oss i år. Men fjell er fjell, fjell er fint, og vil ikke være sauebonde noe annet sted enn på fjellet i Etnedal.
Det tredje bildet – der har skurken blitt litt eldre. Og de som er på bilder her, det er kopplam, som har bodd på setra med oss i sommer. Det morsomme er at de gjør allikevel akkurat det samme som de store, og har bare i seg når det er leggetid, og når det er siesta, sånn midt på dagen.
I år lagde vi Kopparbo til kopplamma på setra, der de kunne trekke seg inn når de følte for det. Godt for dem, og for oss som ikke får vært på Kopparbo i Sverige (riesenlägret er på Kopparbo), så er det et lite plaster på såret 🙂
I parringa i år, så inseminerte vi en del, og noe av det vi brukte var suffolk vær og blæsa vær. Resten var NKS 😉 Men altså, fikk to søyelam etter blæsa, som er døpt Berta og Borghild, og som blir med oss videre, i en liten blæsa stamme. Suffolkparring ble til seks avkom, men kun ett søyelam, men hun er også med oss videre, for noen Sauen Shaun skal vi da virkelig også ha!
Så, plutselig, midt på sommern, 20. juli, har bonden bursdag! Han og Jensen står tidlig opp og er klare for en lang fin sauedag.
Og to dager etter den bursdagen så hadde vi jammen ti år bryllupsdag!
I dette innlegget om alt og ingenting må det jo skrytes litt av de to fine grensekålliene vi har (igjen 😉 ). Zippen er kjøpt inn som bebbis, og jammen har mora kommet flyttende etter. Og dermed har vi to fine gjeterhunder på gården vår. Og det er hunder som er meeeeget glad i å jobbe med sauen, men jammen er de helt supre sosialt også. Og mor i huset skal så lenge det er mulig ha «For The Win«-hunder!
Utover sommer er det jo mye tilsyn, og her er det lille Marie som er bortom og får litt kos. Hun var liten og ikke helt i form i fjor, og sov inne på soverommet på setra, men ser absolutt ut som om hun er i fin form nå. To lam har hun også fått 🙂
Vi hadde også en todagers ferie – til Øystre Slidre. Vi må jo få med oss litt mer av Valdres, og hadde to veldig trivelige dager sammen med Eirik, Randi, Silje og Katrine. Saueprat, tullprat og en kiosk in the middle of nowhere som selger øl – blir bra det da!
Så plutselig, blir bonden kalt ut på det han kaller øvelse. Det jeg kaller Norges største barnehage på tur.
Og der, skjønn det den som kan, så skal plutselig sauen inn igjen! Så da er det traving i fjellheimen, med god hjelp av svigerfar, for å få samla alle våre rosa sauer inn på innmark. Vi prøver å få alt innagjerdes innen 10. september, da småviltjakta begynner. Vi satt opp tilsynsplakater tidlig i sommer, og har hatt god hjelp av folk som ringer og forteller om sau de har sett.
Nå er all sau i fjøs, de fleste lamma levert, og vi planlegger neste års sesong.
Oppsummert – jeg vil aldri bytte bort det jeg driver med nå!
Mens vi venter…
Det nærmer seg lamming. Hurra! Hurra! – og litt skummelt. Det er med skrekkblanda fryd vi venter på detta. Vi har jo bare ett års erfaring, så føler sånn sett ikke at kompetansen sitter helt i ryggmargen her. Men det kjennes allikevel godt at vi har vært igjennom det én gang før – vi har en liten oversikt over hva som kommer.
Etter fostertellinga så er det liksom å sakte men sikkert gjøre seg klar til lamming. Ull er klippet, og øremerker til årets nye Fauskeinnbyggere er bestilt.
Fra i år av blir alt som er født i Øvre Fauske merket i helrosa.
Vi har brukt en del tid på å trene border colliene, det er veldig moro å trene dem på sau, men vi har ikke fått brukt så mye tid på trening som vi har ønsket. Tida rekker rett og slett ikke til. Men vi håper vi får til mer lettvinte treningsforhold til vinteren igjen, i samarbeid med de andre som har gjeterhund i Etnedal, så vi ser lyst på detta 🙂
Videre er det lagd forplan, og det er sortert i fjøset etter både alder og antall foster. Og så har vi stelt med jentene etter beste evne, mens vi venter på at det braker løs. Vårens vakreste eventyr blir det kalt av mange. Og med vårt ene års erfaring synes vi og det var mye som var trivelig. Hovedsaklig var det det. Men det var stunder hvor det jammen ikke føltes så vakkert også. Vi tok med oss fjorårets vårs opplevelser til høsten, og håper vi sakte men sikkert bygger opp en stamme her som blir stadig bedre.
I dag har vi klartgjort nesten helt til lamminga startet. Forventa lammestart er 30. april, så i praksis kan det vel i grunn starte når som helst.
Kopplambingen er klar, en litt annen ordning enn i fjor.
Og vaktrom er gjort i stand, bare litt småting som mangler der, men vinduene er pusset og utsikten er god, så tror vi nå er bortimot klare.
Og helt til slutt – det er fremdeles veldig mye igjen, men huset er nå ferdig utvendig, bare litt maling som mangler, men en vegg er helt ferdig, og med det får vi en liten følelse av hvor bra vi tror det kommer til å bli 🙂
2013/2014
Når selv den vonde sjokoladen er spist opp er det vel bare å innse at 2013 er slutt. Og at 2014 er i gang. Jeg håper det blir et år som inneholder:
- litt mer kaffe og prat
- noe mer tid til sosialt med familie og venner
- 2 startklare hunder – og dermed mer tid med treningskompiser
Men først og fremst er det året hvor det skal jobbes. Og flyttes. Og bygges. Mannen har sagt opp jobben og flytter til fjells 31. mars. Jeg flytter etter når skoleåret er slutt og huset er solgt.
Og ny jobb skal søkes. Kan jeg søke her? «Snill og grei og lett å holde ren søker jobb i Etnedal?» Sau skal handles. Zip skal gjeterhundtrenes. Der har vi i en avtale om at oppdretter tar Zip hjem til seg i den perioden det står på som verst her. Og starter på litt gjetertrening med han da. Jeg er veldig glad for tilliten fra alle mine tre oppdrettere om å få kjøpe hund hos dem. Men det er en ganske stor tillit tilbake herfra at babyen min skal bo et annet sted en stund. Men jeg føler meg helt trygg på at det blir gode dager for Zippen min, så derfor blir det sånn.
Jeg har dessuten satt meg noen mål for 2014. Vurderte å stoppe der. For det er så godt å holde seg i komfortsonen. Men om jeg alltid gjør det så forblir jeg der, og det vil ikke skje noe utvikling. Derfor, mål for 2014:
- trene 3 ganger i uka (minst)
- startklar med to hunder – Otto 1. mai
- mindre av Anneli – holde meg til oppsatt kostplan
Jeg sier til elevene mine at det er viktig å satse. Og så heller eventuelt bli skuffa. Og evaluere det. Skjønner at det selvfølgelig må gjelde meg selv også. Ingen mål = ingenting å strekke seg mot = det er ikke så farlig = likegyldig. Og likegyldig er jo dumt. I hverfall. Også så lite handling og forandring det blir av det. Derfor mål. Om jeg ikke når målene mine får jeg heller bli skuffa. Skuffa er det lov å være et kvarter. Så må det evalueres – tenkes på hva som kan gjøres annerledes neste gang. Men først skal det satses. Jeg skal også spise mindre sjokolade. Dette tror jeg skal gå ganske bra. Gode strategier når lyst på sjokolade:
Hva er dine strategier for å ikke spise sjokolade hver gang du har lyst?
Ukesmenyer er under planlegging – her er det et must. Tror detta blir bra jeg 🙂
Hva er dine mål for 2014?
Jada
Her har det visst vært stille en stund. Men det har ikke stått stille av den grunn. Jeg ser at det siste jeg skrev om her var Magnus. Det fikk dessverre verste tenkelige utfall, og han fikk sovne inn 31. januar. Det føles så helt forferdelig tomt og meningsløst, og jeg synes dagene siden jul stort sett går i grått. Jeg tenker masse på han, og savner han, og jobber med å innfinne meg med det. Men det er ikke så lett, og det gråtes stadig en skvett her. Det jeg prøver å trøste med med er at jeg er helt sikker på at han har hatt gode dager sammen med oss, at vi har trent og jobbet med det som var vanskelig, og gjort det på en måte som har vært riktig for han. For selvom han var verdens kjekkeste og barskeste fyr, så var det et mykt hjerte inni der, og det var den veien vi måtte jobbe. Og vi har hatt han med på mye moro. Marte savner nok også bror sin stort, det er en ganske stor intensitet på oss her nå, det bør skje litt mer liksom. For at de to har hatt veldig stor glede av hverandre, det er det ingen tvil om. Hadde vi vært borte med en av dem, for kort eller lengre tid, så var det alltid Marte og Magnus som hilste først, og så vi andre etterpå.
Men sånn er det nå. Må bare leve oss gjennom det, og en dag er det vel bare gode minner, uten så mye tårer.
Men, annet har jo også skjedd. Vi har gjort ferdig søknad om BU-midler, dvs vi har gjort ferdig alt i forhold til å bli bønder i Etnedal, så nå er det opp til Valdres Natur- og Kulturpark hvor vidt de synes vi har et prosjekt verdt å satse på. Sier de ja har vi forhåpentligvis sau i eget fjøs høsten 2013. Sier de nei, blir vi værende i Østfold, og har noen spennende planer for det 😉 Styremøtet er 14. mars, og hvis jeg har skjønt riktig blir det avgjort da.
Vi har også bestilt oss ny hund. En svenske 😉 Vi har, etter vi fikk Magnus, snakka mye om at det er veldig fint å ha to. Så ny hund måtte det bli. Det har vært god terapi for meg å titte etter valp, og snakke med forskjellige oppdrettere. Jeg synes ikke det er lett å velge ut, og mange ting som spiller inn. Mens jeg har holdt på med dette har jeg hatt kontakt med mange hyggelige folk – både oppdrettere og andre som er interessert i rasen – noen nye trivelige bekjentskaper, og noen «gamle» som har vært med å tenke litt 🙂 Men – vi har tatt et valg og jeg har veldig god følelse for det valget vi har tatt, selvom det er andre kull og kombinasjoner der ute som garantert er helt supre de også. Men vi har altså valgt oss ut en hund – hannhund – fra Kennel Riezors. Jeg snakka litt med Helen som er oppdretter til valpenes mamma i sommer, og likte den dama og det hun hadde å si. Og Annika som er oppdretter for dette kullet vi skal ha hund fra har også gitt et veldig godt inntrykk. For meg så sier det mye hvordan folk snakker om hundene sine, og hvordan de snakker om trening. Vi trenger ikke å trene på samme måte altså, ikke det jeg mener, men tanker rundt hund og hundetrening/hundehold sier mye for meg, hva slags folk det er og om det er noen jeg kan trives med. For oppdretter ER viktig. Jeg er veldig fornøyd med min første oppdretter – Jan og Monica på Kennel Schnau-Sør, vi har fått ringe og spørre om alt, stort og smått, og de har vært hyggelige og imøtekommende hele veien. Og det har blitt til et vennskap vi setter stor pris på her. Jeg tror og håper vi vil trives med ny oppdretter og, og føler meg egentlig ganske sikker på det. Valpene er født 7. februar, og jeg skal på valpebesøk nå til helgen.
Dette er en av dem. Har du sett noe søtere? Nå ser de ikke ut som små svarte labradorer lenger heller, for nå begynner det å titte fram små barter. Jeg gleder meg stort til å hilse på valpene, oppdretter, de andre hundene. Og 14 dager etter det – så henter vi jammen meg en splitter ny hund hjem til oss. Det er nesten ikke til å tro, og jeg er ærbødig ved tanken 🙂
Ha en fortsatt god lørdag der ute 🙂