– SÅÅÅ store er værene i Øvre Fauske, sier Jensen.
Kategoriarkiv: Øvre Fauske
Sauerasene i Norge
Teksten under er lånt fra nsg.no. Det er så mange fine sauer 🙂 Vi, eller jeg, har lyst på noen blæsa sau, og noen Suffolk. Når vi har prata litt mer om det har nok bonden veldig lyst på det og.
Her følger en gjennomgang av hver enkelt rase. Opplysningene er hentet fra ulike kilder. For å holde omfanget nede er det gjort en del forenklinger, forhåpentligvis er det ikke noen direkte feil i presentasjonen.
Alle rasene som kalles norske finnes hovedsakelig i Norge og har alle et visst innslag av den opprinnelige sauen som fantes i Norge før i tida. Felles for raser som er betegnet som av crossbredtypen er lang hale og crossbredull (bare middels fin botnull). Raser som betegnes av landrasetypen er raser med kort hale og ull med dobbel karakter (forholdsvis kort, finfibret botnull og lang, glatt, grovere dekkull).
Når det gjelder tilgang på semin av de ulike rasene vises det til seminværkatalogen til NSG Semin AS, som følger Sau og Geit nr. 5 hvert år.
Her finner du en nærmere omtale av hver enkelt rase:
- Blæset sau
- Dala
- Finsk landrase
- Fuglestadbrogete sau
- Gammalnorsk spælsau
- Gammelnorsk sau
- Grå trøndersau
- Merino
- Norsk kvit sau
- Norsk pelssau
- Oxford down
- Rygja
- Sjeviot
- Spælsau
- Steigar
- Suffolk
- Svartfjes
- Texel
- Østfrisisk melkesau
Dagene går… så fort!
Ser at jammen har tida gått fort igjen. Det er ikke sånn at livet som sauebonde bare går ut på fostertelling, og mellom fostertellingene skjer det ingenting altså. Vi prøver å få gjort litt annet også 🙂 Vi har for eksempel lamminga i mai. Forberedelsene til lamming er blant annet å bestille merker. Fra og med i år er all sau fra Øvre Fauske helrosa – begge ører og bjelleklaver.
Lamming. Ei tid som kan beskrives som flott, trivelig, travel, kaotisk, søvnløs, hudløs, emosjonell… og døgnbemannet fjøs i en mnd. Det blir mye kalde grillpølser og utbredt singeltilværelse. Men. Det ER vårens vakreste eventyr. For de fleste dagene er vakre. Noen ikke så vakre. Men det er sånn at etter vi har fått sovet noen hele netter i samme seng igjen, så gleder vi oss til ny lamming. I år ble det 185 merka lam. Gamlemor Olga her slo likegodt til med sekslinger. Hun var telt til fire, men vi lurte på om det kanskje kunne være én småttis til der. Men to til altså. Det ble storbinge og dagmamma og spabehandling av mams. Vi er jo avhengig av vær og vind før vi kan begynne å slippe mor og barn ut, så de gror til inne først. Og de gror fort. Og det er mye småskurking på gang, hele dagen. Det er for eksempel ikke lov til å leke eller sove i maten. Men det er ingen som hører på det. Selv med de kjempestore ørene de har altså.
Vi har i «alle år» vi har drevet (les: to) fått besøk i lamminga, og det er så innmari trivelig! Her er besøket representert ved dragevenn Rio og Fiona, som i løpet av besøket fikk oppleve alle ytterpunktene og følelsene som hører med.
Så flytter vi altså til fjells. Det er en rimelig frisk vår, og tidvis sommer, hos oss i år. Men fjell er fjell, fjell er fint, og vil ikke være sauebonde noe annet sted enn på fjellet i Etnedal.
Det tredje bildet – der har skurken blitt litt eldre. Og de som er på bilder her, det er kopplam, som har bodd på setra med oss i sommer. Det morsomme er at de gjør allikevel akkurat det samme som de store, og har bare i seg når det er leggetid, og når det er siesta, sånn midt på dagen.
I år lagde vi Kopparbo til kopplamma på setra, der de kunne trekke seg inn når de følte for det. Godt for dem, og for oss som ikke får vært på Kopparbo i Sverige (riesenlägret er på Kopparbo), så er det et lite plaster på såret 🙂
I parringa i år, så inseminerte vi en del, og noe av det vi brukte var suffolk vær og blæsa vær. Resten var NKS 😉 Men altså, fikk to søyelam etter blæsa, som er døpt Berta og Borghild, og som blir med oss videre, i en liten blæsa stamme. Suffolkparring ble til seks avkom, men kun ett søyelam, men hun er også med oss videre, for noen Sauen Shaun skal vi da virkelig også ha!
Så, plutselig, midt på sommern, 20. juli, har bonden bursdag! Han og Jensen står tidlig opp og er klare for en lang fin sauedag.
Og to dager etter den bursdagen så hadde vi jammen ti år bryllupsdag!
I dette innlegget om alt og ingenting må det jo skrytes litt av de to fine grensekålliene vi har (igjen 😉 ). Zippen er kjøpt inn som bebbis, og jammen har mora kommet flyttende etter. Og dermed har vi to fine gjeterhunder på gården vår. Og det er hunder som er meeeeget glad i å jobbe med sauen, men jammen er de helt supre sosialt også. Og mor i huset skal så lenge det er mulig ha «For The Win«-hunder!
Utover sommer er det jo mye tilsyn, og her er det lille Marie som er bortom og får litt kos. Hun var liten og ikke helt i form i fjor, og sov inne på soverommet på setra, men ser absolutt ut som om hun er i fin form nå. To lam har hun også fått 🙂
Vi hadde også en todagers ferie – til Øystre Slidre. Vi må jo få med oss litt mer av Valdres, og hadde to veldig trivelige dager sammen med Eirik, Randi, Silje og Katrine. Saueprat, tullprat og en kiosk in the middle of nowhere som selger øl – blir bra det da!
Så plutselig, blir bonden kalt ut på det han kaller øvelse. Det jeg kaller Norges største barnehage på tur.
Og der, skjønn det den som kan, så skal plutselig sauen inn igjen! Så da er det traving i fjellheimen, med god hjelp av svigerfar, for å få samla alle våre rosa sauer inn på innmark. Vi prøver å få alt innagjerdes innen 10. september, da småviltjakta begynner. Vi satt opp tilsynsplakater tidlig i sommer, og har hatt god hjelp av folk som ringer og forteller om sau de har sett.
Nå er all sau i fjøs, de fleste lamma levert, og vi planlegger neste års sesong.
Oppsummert – jeg vil aldri bytte bort det jeg driver med nå!
Mens vi venter…
Det nærmer seg lamming. Hurra! Hurra! – og litt skummelt. Det er med skrekkblanda fryd vi venter på detta. Vi har jo bare ett års erfaring, så føler sånn sett ikke at kompetansen sitter helt i ryggmargen her. Men det kjennes allikevel godt at vi har vært igjennom det én gang før – vi har en liten oversikt over hva som kommer.
Etter fostertellinga så er det liksom å sakte men sikkert gjøre seg klar til lamming. Ull er klippet, og øremerker til årets nye Fauskeinnbyggere er bestilt.
Fra i år av blir alt som er født i Øvre Fauske merket i helrosa.
Vi har brukt en del tid på å trene border colliene, det er veldig moro å trene dem på sau, men vi har ikke fått brukt så mye tid på trening som vi har ønsket. Tida rekker rett og slett ikke til. Men vi håper vi får til mer lettvinte treningsforhold til vinteren igjen, i samarbeid med de andre som har gjeterhund i Etnedal, så vi ser lyst på detta 🙂
Videre er det lagd forplan, og det er sortert i fjøset etter både alder og antall foster. Og så har vi stelt med jentene etter beste evne, mens vi venter på at det braker løs. Vårens vakreste eventyr blir det kalt av mange. Og med vårt ene års erfaring synes vi og det var mye som var trivelig. Hovedsaklig var det det. Men det var stunder hvor det jammen ikke føltes så vakkert også. Vi tok med oss fjorårets vårs opplevelser til høsten, og håper vi sakte men sikkert bygger opp en stamme her som blir stadig bedre.
I dag har vi klartgjort nesten helt til lamminga startet. Forventa lammestart er 30. april, så i praksis kan det vel i grunn starte når som helst.
Kopplambingen er klar, en litt annen ordning enn i fjor.
Og vaktrom er gjort i stand, bare litt småting som mangler der, men vinduene er pusset og utsikten er god, så tror vi nå er bortimot klare.
Og helt til slutt – det er fremdeles veldig mye igjen, men huset er nå ferdig utvendig, bare litt maling som mangler, men en vegg er helt ferdig, og med det får vi en liten følelse av hvor bra vi tror det kommer til å bli 🙂
Fostertelling 2016
Det tok jammen et år det, før det skjedde noe i bloggen her. Men nå er den børstet støv av igjen. Vi har vært i gjennom vel ett år som sauebønder. Og det er veldig kjekt å ha vært rundt. Ikke sånn å forstå at vi er utlærte (det blir man vel ikke noen gang, noe sted?), men vi har en viss følelese av hvordan ting ser ut.
I kveld har vi hatt fostertelling igjen. Vi har 99 vinterfora sau i år, fordelt på påsett, gimrer og søyer. Emil og jeg hadde et veddemål om hvor mange lam vi trodde det ville bli telt til – Emil tippa 190, mens jeg tippa 200. Det ble telt til 203 lam her i kveld, så den seieren innkasserer jeg.
Det er samme teller som i fjor, Noel, og vi er veldig fornøyd med jobben han gjør. Vi hadde litt forbedring å gjøre fra sist – det gikk særlig på hvordan vi fikk sauen inn til scanning, med et så jevnt flyt som mulig. Tror vi hadde en bedre løsning på dette i år.
Totalt sett er det altså 203 lam i vente. Av 99 vinterfora sau er det 6 tomme, resten har fordelt seg slik:
Påsett med lammetall 1,9
Gimrer med lammetall 2,1
Søyer med lammetall 2,6
– og det betyr at det blir noen kopplam i år også. Ca 20-25 har vi kommet fram til. Så får vi se hva vi får til av feks adopsjon i år. I fjor klarte vi å adoptere bort så mye som ett lam 😀
Ellers har vi prøvd oss som inseminatører i år. Både Emil og jeg har vært på kurs, og var ille spente på hva vi skulle få til. Vi hadde 31 doser, av dem var det 8 som gikk opp igjen, så det var spennende med resten. Totalt er det 22 sau hvor inseminering har vært vellykket, og det er telt til 50 lam herfra. Av de 50 er det noe suffolk, og noe blæsa, resten NKS – blir spennende å se hva vi ender opp med til slutt 🙂
Vi fikk hjelp av Anders og Jon Olav – veldig glad for det, 4-5 stk er helt perfekt til en sånn jobb. Og så – endelig – var tid for å fylle forhekkene med mat igjen. Her var det mange jenter som hadde planer om å si opp avtalen med Emil og meg, så vi skulle nok ikke vente særlig lenger med maten nå. Og lite er vel så trivelig som å høre og se som sau som spiser og koser seg. Roen senker seg og bare godlyder å høre <3